Saudi-Arabian vaikutusvallan torjuminen: Mahdottomuus vai mahdollisuus?
Saudi-Arabia sportsvasker så mange flater at de snart fremstår gullende rene. Kritikere havner i en stadig vanskeligere skvis. Det er grunn til å sende en vennlig tanke til de ledende profilene i Viaplay. Ingen skal være i tvil om at navn som Kasper Wikestad, Jonas Bergh-Johnsen and Lars Tjærnås har vært oppriktige når de tidligere har problematisert sportsvasking. Nå har plutselig arbeidsgiveren deres valgt å anskaffe rettighetene til Saudi League. Det er en liga med tette bånd til et regime som kjøper sport for å skinne.
Hvordan i all verden skal TV-personlighetene forholde seg? Det er ikke lett å sage over grenen en selv sitter på. Å gå for en Saudi-avtale i den utfordrende situasjonen Viaplay befinner seg i, er i seg selv interessant. Det er få dager siden den norske Viaplay-sjefen gikk ut mot at mange fotballinteresserte tyr til ulovlig IPTV, altså å kjøpe tilgang via internett fra aktører uten rettighetene til å sende. Han har selvsagt rett i at det ikke er innenfor å rappe signaler, men han valgte en form som provoserte mange.
Beskyldningene om hykleri herjer. Pr-fadesen er et faktum. I virkeligheten er bildet mer sammensatt enn de mest forenklede sammenstillingene. Sakene har egentlig ikke noe med hverandre å gjøre. IPTV blir ikke mer akseptabelt av at Viaplay sender ligaen med Ronaldo som den største stjernen. Det er trolig også begrenset hvilken innflytelse den norske avdelingen har for Viaplays veivalg. Men slike argumenter er det ikke lett å nå gjennom lydmuren med. Problemstillingen rundt Saudi er også relevant for VG, som over tid har hatt en avtale med Viaplay om å ta ut klipp som anses som journalistisk relevante. VG kommer til å vise klipp fra Saudi League. Det kan man ha ulike meninger om. Mediene gjør lurt i å være åpne om at forholdet mellom stein og glasshus er vanskelig rundt rettigheter.
Den anerkjente journalisten Oliver Brown skrev om «Saudi Disneyland», i forbindelse med at penger herfra finansierte boksekampen mellom Anthony Joshua og Daniel Dubois på Wembley. Brown hevder han ble nektet adgang til tungvektskampen som en følge av kritikken. Det er i tilfelle skremmende. Summen av den saudiarabiske innflytelsen viser hvilket grep vaskeprosjektet får rundt internasjonal idrett, steg for steg. Masterplanen fungerer til de grader. Milliarder pøses ut for å fremstå i et godt lys.
Det kan kulminere med et VM i fotball, tildelt i ekspressfart. Se heller ikke bort fra at vi får OL i ørkenstaten. Hvor stor interessen for saudi-ligaen i fotball egentlig er, er det ikke så lett å vite. Tilskuertallene er ikke all verden, og forventningene til sendingenes oppslutning er begrenset. Likevel er serien en viktig brikke på det store brettet som gjør Saudi-Arabia mer og mer innflytelsesrik. Kritikken av brudd på menneskerettigheter og kvinneundertrykkelse mister nå stadig kraft. Det går mer og mer tid mellom hver gang det kritiske fokuset når frem.
I mellomtiden teppebombes vi med arrangementer som Saudi-Arabia har betalt fyrstelig for, med den konsekvens at statusen deres i internasjonal idrett blir mer og mer normalisert. De spytter inn for store boksekamper, flyr inn fotballag fra andre verdensdeler, satser stort på golf, motorsport og gudene vet hva. Nærmest uansett hva som kan vekke oppmerksomhet, så er Saudi der med oljepenger. Alt går sammen i en høyere plan om å få fokuset langt unna diktaturets mørke sider, og mest mulig inn på rollen som velgjører.
Etter at Qatar-VM ble en seier for sportsvasking, har mye av luften i det offentlige ordskiftet gått ut. Det blir ikke enklere av at profiler som har vært flinke til å sette situasjonen i perspektiv, nå får saudi-vask i maskinen. Det er egentlig ganske trist.
